PERMANENCE

Opprøret mot tiden

Vi lever i en tid lammet av frykt for forfall, der bevaringen av ungdom har gått fra et personlig ønske til en samfunnsmessig besettelse. I serien PERMANENCE visualiserer Arjan Spannenburg denne universelle, men til syvende og sist nytteløse, kampen for å fryse klokken.

Serien presenterer en rekke unge menn, moderne arketyper av «Adonis», plassert i landskap som spenner fra skogens organiske tilfluktssted til kystlinjens uforsonlige erosjon og det urbane miljøets rigide stasis. Gjennom disse varierende bakteppene utforsker Spannenburg den menneskelige tilstand i ulike stadier av motstand mot naturen.

The Anatomy of Attachment

Det som knytter disse varierte portrettene sammen, er et enkelt, forstyrrende element: en tung industrikjede. I Spannenburgs fortelling er denne kjeden ikke et instrument for fangenskap, slaveri eller straff. I stedet fungerer den som et desperat verktøy for bevaring.

Lenken representerer det sterke menneskelige ønsket om å forankre skjønnhet i øyeblikket. Den er den fysiske manifestasjonen av vårt forsøk på å binde ungdommens flyktige perfeksjon til 'nået', for å hindre den i å gli bort i en usikker fremtid. Subjektene er ikke andres fanger, men fanger av idealet om evig ungdom.

Bryter det Monokrome

I en bevisst avvik fra sin karakteristiske monokrome estetikk, gjengir Spannenburg PERMANENCE i levende farger. Der svart-hvitt abstraherer virkeligheten og skaper en trygg, tidløs avstand, tvinger fargen til en direkte konfrontasjon med subjektets vitalitet. Huden sine varme, pulserende toner mot de kalde, værbitte elementene understreker at vi ser på levende materiale, vibrerende i dag, men iboende underlagt tidens herjinger.

Et monument over det flyktige

Til syvende og sist er PERMANENCE en tragisk romanse. Den stiller et konfronterende spørsmål: Er vårt forsøk på å holde fast ved ungdommen en handling av selvkjærlighet, eller kveler vi den naturlige veksten som gir livet dets dybde? Serien står som en visuell kamp mellom fotografiets statiske natur, som lykkes med å fryse øyeblikket, og subjektets biologiske virkelighet, der lenken er ingen match for tidens ubønnhørlige gang.